Tilbake til hovedinnlegg – grenser til besvær
Vinsand diskuterte om kommuneinndelingen er godt tilpasset oppgavefordelingen og utfordringsbildet, og om fylkesinndelingen er tilpasset det regionale utfordringsbildet?
Viktige politiske virkemidler vil være å arbeide for økt yrkesedeltakelse, en aktiv fordelingspolitikk, samt digitalisere og «jobbe smartere». Vil det være tilstrekkelig – eller må vi gjøre noe med inndelingen og strukturene som organiserer offentlig sektor?
I sin konklusjon pekte Vinsand på at det er behov for en ny nasjonal grunnstruktur hvor landet deles inn i funksjonelle by-og kommuneregioner.
Dernest bør kommunene velger en tilpasning som enten er et forsterket interkommunalt samarbeid, eller kommunesammenslutning til regionkommuner.
Som tredje punkt anbefaler Vinsand en særskilt nasjonal oppfølging av enkeltkommuner med store utfordringer knyttet til styring eller samspill, at det arbeides særskilt med de flerkommunale byområdeme og den «administrative salaten» på østlandet,
Vinsand trakk linjene tilbake til Schei-komiteen som utredet fordeler og ulemper ved sammenslåing av kommuner, og pekte på at disse hadde et klart mandat og målbilde. Hvem er det i dag som passer på og ivaretar etter nærmere fastsatte prinsipper og avtaler? Hvilke hensyn veier tyngst når kommunegrensene deler opp byområder, går tvers over gårdstun, eller snor seg som enklaver og oppsplitting av naturlige tettstedsområder?
Du kan lese mer om Schei-komiteen her:
En kommunestruktur som er i utakt med naturlige geografiske skillelinjer, lovpålagte oppgaver og utfordringsbilde kombinert med et fragmentert interkommunalt samarbeid bidrar til en kostnadskrevende tjenestestruktur med store kvalitetsforskjeller. Kommunesektoren bedriver heller ingen systematisk gevinstrealisering, og derved ser man hverken effekter – eller manglende sådanne – av dagens praksis og ressursinnsats.
For fylkesgrensene oppsummerte han med å peke på «den ekstreme småfylkemodellen på sentrale østlandet», sårbare småfylker – særlig Finnmark, dysfunksjonelle fylkesgrenser, samt en fragmentert regional stat preget av sektorisering og funksjonsorganisering.
Den ikke-koordinerte organiseringen av statlige aktører gjør koordinering og samordning særdeles krevende. Dette skaper også utfordringer på områder hvor god samhandling er avgjørende for tjenesteyting og rettssikkerhet – som politi og helse (spesialisthelsetjeneste og sykehus).
